Da spottingen etter spontanaborten omsider hadde gitt seg ble det en blødningsfri uke før spottingen på nytt dukket opp. I dag er det andre dagen med spotting, så da får jeg nok mensen en av de neste dagene. Jeg ble litt stressa da jeg oppdaget spottingen i går, for jeg trodde det ville gå enda en uke før mensen kom. Ikke hadde vi signert og sendt inn avtalen om innsetting av fryste egg, og vi hadde heller ikke kjøpt de nye medisinene. Mannen fikk beskjed om at vi måtte få det gjort nå, så i dag kom han litt tidlig hjem fra jobb, slik at vi kunne dra til Trondheim.

Vi gikk først til sykehusapoteket for å hente medisinene. Jeg fikk en eske med 3*28 tabletter 2 mg Progynova og en eske med 15 kapsler 100 mg Progestan.

Pris på medisinene:

Progynova 2 mg (3*28 stk) 108,50 kr
Progestan 100 mg (1*15 stk) 238,90 kr
Sum 347,40 kr

Dette var noe helt annet enn å kjøpe medisiner til et ordinært forsøk. Fra mensen starter skal jeg ta en tablett Progynova 3 ganger daglig, så den esken holder til 28 dager. Ble ganske overrasket over at jeg fikk så lite Progestan. Jeg har ikke fått vite hvor mange kapsler jeg skal ta om dagen, men jeg trodde det var vanlig å ta 4 eller 6 stk daglig. I så fall holder ikke de 15 kapslene i mange dager. Progestanen skal jeg jo uansett ikke begynne med før etter at jeg har vært på UL, så jeg skal vel hente mer på apoteket etter hvert.

Da medisinene var hentet gikk vi innom fertilitetsseksjonen på St. Olav. Jeg hadde med den signerte avtalen og spurte om jeg kunne levere den direkte der i stedet for å sende den i posten. Syntes det var like greit siden vi uansett måtte til apoteket som er like ved. Det var helt i orden, så da hadde vi fått det unnagjort også.

I grunnen føles det litt rart at vi snart er i gang med fryseforsøket. Jeg regnet med at det ville bli innsetting i september dersom førsøket ikke blir avbrutt av en eller annen grunn, men nå ser det jo ut som det kanskje kan bli allerede i slutten av august. Det har jeg ikke noe imot. Det blir godt hvis jeg slipper unna med kortere ventetid enn jeg hadde regnet med. Til nå har det vært for mye av det motsatte.

I dag kjørte mannen og jeg innom trygdekontoret. Planen var egentlig å gjøre det før vi reiste bort tidligere i sommer, men da rakk vi det ikke. Vi leverte papirene vi fikk fra St. Olav og kvitteringene for medisinene jeg har kjøpt til nå, så nå har vi søkt om refusjon av medisinutgiftene i forbindelse med ICSI-forsøkene. Egenandelen på medisinene er 15 000 kroner. For inntil tre ordinære forsøk (inkludert eventuelle fryseforsøk) blir medisinutgiftene utover 15 000 kroner tilbakebetalt. Fordi vårt første forsøk ble avbrutt regnes begge forsøkene vi har hatt til nå som ett forsøk. Fra man overstiger egenandelen er fristen for å søke om refusjon seks måneder. Vi er godt innenfor denne fristen, så om en del uker får vi noen tusen tilbakebetalt.

Snart må vi også ta en tur til sykehusapoteket for å hente medisinene jeg skal bruke i forbindelse med fryseforsøket. Heldigvis blir ikke utgiftene fullt så store denne gangen.

I går kveld kom vi endelig hjem, etter å ha vært bortreist i fire uker. Det virker som en evighet siden vi reiste bort, bare noen dager etter innsettingen, samtidig som jeg ikke helt kan forstå at vi har vært borte så lenge. Det har vært fire tøffe uker, med venting, frustrasjon, oppturer og nedturer. Jeg trodde at jeg kom til å havne nede i kjelleren igjen dersom dette skulle vise seg å ikke gå bra. Derfor er jeg overrasket over at jeg har taklet spontanaborten så bra som jeg har gjort. Det var mye vanskeligere å takle at forsøket i april ble avbrutt, enn at vi mistet etter dette forsøket. Det er sikkert fordi jeg var mye mer forberedt på at dette kanskje ikke kom til å ende bra. Dessuten ble jeg faktisk gravid denne gangen, selv om jeg mistet like etterpå. Så langt har vi aldri kommet tidligere. Likevel synes jeg selvfølgelig at det er fryktelig trist at vi mistet nå som vi endelig klarte å få et blått kryss.

Noe annet jeg synes er trist er at jeg aldri helt klarte å glede meg over de positive testene. Fordi jeg blødde så mye de første dagene etter positiv test var jeg bare forvirret i starten. Da blødningen endelig hadde stoppet noen dager og streken på testen var mye sterkere, gikk det ikke engang et døgn før jeg igjen begynte å blø. Etter mer enn fire år ble jeg endelig gravid, og jeg klarte ikke engang å bli skikkelig glad for det. Jeg har ventet så lenge på å få se det krysset, og trodde jeg kom til å hoppe i taket av glede dersom jeg noen gang fikk en positiv test.

Nå ser det endelig ut som blødningen har gitt seg, for i går og i dag har det bare vært bittelitt spotting. Dersom det ikke tar seg opp igjen ble det litt over tre uker med blødninger i ulike mengder. Jeg tror at blødningen som skyldes selve spontanaborten varte i ca. to uker. Håper det er helt ferdig nå, slik at jeg kan begynne å vente på at neste syklus skal starte.

Da vi kom hjem i går lå det to brev fra St. Olav i postkassen. I det ene lå et brev med tidspunkt for UL. Dersom dette hadde gått bra skulle jeg hatt UL på St. Olav den 7. august. Dette blir det selvfølgelig ikke noe av nå. I det andre brevet lå det flere forskjellige ark. Først og fremst var det regningen på 1500 kroner for forsøket vi nå har hatt. På det ene arket var det en oppsummering av forsøket vi har hatt nå. Det var også et ark hvor det stod at de to embryoene ble fryst ned i to ampuller og at disse kan oppbevares til den 25. juni 2013. Dersom de ikke brukes innen fem år blir de destruert. Bak dette arket var det en bekreftelse som må signeres og returneres til St. Olav i forbindelse med fryseforsøk. Til slutt var det et ark med litt informasjon om fryseforsøket.