Veien så langt

Vår vei mot å bli en familie større enn to startet i begynnelsen av mai 2004. Syklusen min var så og si stabil allerede fra p-pilleslutt, så vi visste omtrent når jeg hadde eggløsning. “Graviditetstegnene” jeg kunne kjenne ble etter hvert mange. Skuffelsen var derfor stor da graviditetstestene jeg tok var negative og mensen gang på gang dukket opp.

Etter fem måneder begynte det å bli ganske frustrerende at vi ikke hadde klart å bli gravide enda. Internett ble benyttet for å finne informasjon. Blant annet fant jeg informasjon om hvordan man kan finne ut når man har eggløsning, ved hjelp av måling av basaltemperatur. Jeg begynte å føre skjema med temperaturkurve den dagen vår 6. syklus som prøvere startet. Temperaturkurvene mine viste at jeg har eggløsning, men graviditetstestene forble negative.

I februar 2005, da vi hadde prøvd i ni måneder, var jeg hos en gynekolog for en undersøkelse. Det hadde ikke noe med prøvingen å gjøre, men fordi legen i henvisningen hadde skrevet at jeg prøvde å bli gravid, ville han likevel gjennomføre en ultralyd med det samme jeg var der. Alt så normalt ut, så det var bare å prøve videre.

Den 26. oktober 2005 ble den første spermieprøven levert. Vi hadde da prøvd å bli gravide i nesten ett og et halvt år, og enda hadde ingenting skjedd. Det tok litt over to uker før prøvesvaret kom, og svaret vi fikk var nedslående. 97 prosent av sædcellene var abnormale, og de resterende 3 prosentene svømte dårlig. Sannsynligvis ville vi ikke klare å bli gravide på egenhånd og legen anbefalte oss å søke om prøverørsbehandling. Det var en veldig tung beskjed å få, men samtidig var det godt å få denne beskjeden. Endelig fikk vi bekreftet at noe var galt, og ikke minst fikk vi vite hva det var som var galt.

De neste månedene diskuterte vi hva vi ønsket å gjøre videre. Jeg hadde lest mye om dr. Purvis ved Andrologisk senter, og vi kom frem til at vi ønsket utredning der. I januar 2006 ble det bestilt time. Han fikk time den 10. februar, og var da gjennom en konsultasjon med ulike undersøkelser. Han leverte også en ny spermieprøve samt blodprøver. Allerede ti dager senere kom svaret på spermieprøven. Også denne så dårlig ut. Han fikk resepter på Pergotime og Tarivid, og skulle gjennom en behandling før en ny spermieprøve skulle leveres en måned senere. Behandlingen gikk fint, uten noen form for bivirkninger. Ny spermieprøve ble levert den 16. mai. Svaret på den kom til oss den 23. mai, og det ble fakset videre til Andrologisk senter. Den 1. juni fikk vi et nytt brev fra dr. Purvis, med en oppsummering av prøvene. Hormonprøven, gen-testen og kromosomtesten var normal. Han produserte ingen spermieantistoffer og hadde heller ikke tegn til åreknuter i pungen. Konklusjonen var at redusert testikkelstørrelse indikerte en uforklarlig stop i spermieproduksjonen. Dr. Purvis kunne ikke tilby noen videre behandling, og også han anbefalte henvisning til ICSI-behandling. Vi ble naturligvis skuffet over at ikke noe mer kunne gjøres, men nå hadde vi i alle fall prøvd det vi kunne.

Fordi vi da hadde satt dato for bryllupet vårt, valgte vi å vente med å sende søknad om prøverørsbehandling. Vi skulle gifte oss i juli året etter, og på grunn av mitt studie passet det derfor best om vi ikke begynte med forsøk før oktober 2007. Med tanke på ventetiden de da hadde på St. Olavs hospital, ordnet jeg time hos min lege i januar 2007. Han mente at jeg ikke behøvde flere undersøkelser siden min mann hadde nedsatt sædkvalitet, og skrev derfor en henvisning til sykehuset med en gang.

Den 16. mars fikk vi brev fra St. Olav, med beskjed om at vi var satt på venteliste for nærmere utredning. Noen dager senere fikk vi enda et brev, med beskjed om at vi hadde time til konsultasjon den 19. april, og at før denne timen måtte mannen min levere ny spermieprøve på sædlaboratoriet til fertilitetsseksjonen, samt at jeg måtte ta noen hormonprøver som skulle sendes til sykehuset. Under konsultasjonen vår ble det gjennomført en innvendig ultralyd, og det viste seg da at jeg hadde to cyster på den ene eggstokken. Legen ville undersøke på nytt et par måneder senere, for å se om de forsvant av seg selv. Dersom de ikke gjorde det, måtte de opereres bort ved laparoskopi. Jeg fikk ny time den 19. juni, og da viste det seg heldigvis at cystene var borte. Brev med mer informasjon kom ikke før i slutten av august. Der stod det at vi var satt på venteliste med godkjent ventetid fra juni. Ventetiden var da 4-6 måneder, og vi trodde derfor at vi ville komme i gang med forsøk før året var over. Sammen med brevet kom det rekvisisjoner på prøver jeg måtte ta, blant annet kromosomtest. Prøvene ble tatt så raskt som mulig, og det skulle ta ca. 6-8 uker å få svar på prøven. Ukene gikk og da det hadde gått nesten 13 uker og det hadde blitt desember, hadde vi fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset. Vi ringte for å høre om hvorfor det tok så lang tid, og beskjeden var at det tok lang tid før de fikk svaret tilsendt fra Haukeland. Vi kom altså ikke i gang med forsøk i løpet av 2007. Mer informasjon fra St. Olav skulle sendes til oss etter nyttår.

Brevet fra St. Olav dukket endelig opp i postkassen vår den 9. januar, 17 uker og 6 dager etter at kromosomprøven min ble tatt. Det ble en mye lengre ventetid enn 6-8 uker, men nå hadde det omsider kommet. Man erfarer raskt at det er mye venting når man skal behandles i det offentlige systemet, og man må rett og slett være tålmodig. I brevet stod det at vi nå kunne ringe til sykehuset for å melde oss til behandling, og at vi skulle ta kontakt så raskt som mulig. I tillegg var det vedlagt en avtale om assistert fertilisering, som skulle underskrives og returneres til sykehuset sammen med passbilder av oss begge. Avtalen ble underskrevet samme dag som brevet kom og postlagt neste dag. Den 11. januar ringte jeg til fertilitetsseksjonen ved St. Olav for å melde oss til behandling. Jeg snakket med en hyggelig dame og måtte først svare på noen spørsmål, blant annet om jeg har vært gravid tidligere, min høyde og vekt og om hvor lenge vi har prøvd å bli gravide. Deretter skulle hun finne ut hvilken syklus vi kan starte forsøket. Tidspunkt for oppstart avhenger av min syklus og når de har plass til oss.

Hun regnet litt og kom fram til at vi tidligst kan starte den syklusen som er ventet å begynne i slutten av februar. Det betyr at jeg begynner med medisiner ca. den 10. mars. Jeg begynner da med en nesespray. Når jeg er nedregulert begynner jeg med sprøyter som skal settes i magen. Ca. 10. sprøytedag skal jeg inn til første ultralyd for å undersøke om folliklene i eggstokkene og slimhinnen i livmoren har nådd ønsket størrelse. Sprøytene begynner jeg sannsynligvis med etter påske, og jeg er satt opp til ultralyd den 4. april.

Det føles så godt at vi endelig har datoer å forholde oss til. Om to måneder er vi sannsynligvis i gang med forsøket! Nå er det bare å vente på starten av syklusen som er ventet å begynne i februar. Da skal jeg igjen ringe til St. Olav for å fortelle hvilken dato syklusen startet.